Tilbage til forsiden

Søg efter indhold på hjemmesidenOversigt over hjemmesidenKontakt redaktionenVis printvenlig side

Erling Rimehaug

Den gode trøst      

 

Det gjør vondt å lengte. Men det er lengselen som fører oss videre.

Min datter har bodd i Danmark i 13 år. Helt siden hun flyttet dit, har lengselen blitt en undertone i livet. Men jeg merker også at vi får et annerledes forhold til de tre barnebarn vi har i Danmark, i forhold til de tre vi har i Norge. Det er ekstra stor glede når vi møtes. De har lengtet etter oss, og vi etter dem. Lengselen gjør møtene mer verdifulle.

Mon ikke alle mennesker har et drag av lengsel i livet? Jeg tror ikke det er noe som gjelder bare meg. Når jeg sitter ved et stille vann i fjellet, eller jeg ser ut over stranden og havet en sommerkveld, så kjenner jeg alltid et drag av vemod og lengsel – jeg kan ikke umiddelbart si etter hva. Kanskje er det vissheten om forgjengelighet som ligger bak. For i vissheten om vår forgjengelighet ligger også lengselen etter en dyp tilhørighet, etter noe større og mer varig enn oss som kan gripe hele vår personlighet. Ofte vil vi søke å stille denne lengselen hos andre mennesker, for eksempel i et kjærlighetsforhold. Men intet menneske kan fullt ut møte denne lengselen.

Augustin sier at det er Gud vi dypest sett lengter etter. Troen skapes når vi retter vår lengsel bevisst mot Gud. Det er ofte en eller annen form for ytre påvirkning som får dette til å skje. Troen – og Bibelen – sier oss at det er Den hellige ånds gjerning. Men noe må jo Ånden bruke for å få oss i tale. Det kan være hendelser i livet, eller det kan være opplevelser i et kristent fellesskap som møter vår lengsel etter tilhørighet. Vi kjenner oss dratt mot Gud, og det vokser fram et valg, hos noen raskt og dramatisk, hos andre over tid.

Etter et slikt valg, opplever mange en stor glede og tilfredsstillelse. Noen har en stormende og overveldende omvendelseserfaring. Andre har mer opplevelsen av å komme hjem, til fred og fullbyrdelse. Lengselen er møtt, man har funnet Gud.

Mange har imidlertid, slik som meg, vokst opp i en kristen familie, og vokst inn i foreldrenes tro. Vi kan nok peke på et tidspunkt da vi bevisst gjorde den til vår. Men det er ikke mange følelser knyttet til det. Likevel finner Gud veier for å la oss oppleve gleden og begeistringen. I mitt tilfelle forløstes følelsene da jeg åpnet meg for en karismatisk erfaring. Jeg hadde trodd jeg ikke var noe følelsesmenneske, men oppdaget at det bare betydde at følelsene var holdt under kontroll. Da demningen brast, ble følelsene sterke. Den lengsel jeg hadde hatt i mange år etter å fylles av erfaringen av Guds nærvær, ble tilfredsstilt.

Men så er erfaringen hos de aller fleste av oss, at denne følelsesstormen tar slutt. Tilfredsstillelsen er rent midlertidig. I stedet kommer vi ofte ut i det vi opplever som en åndelig ørken. Alt er blitt så tørt. Du får ikke noe ut av Bibelen, det er et slit å lese den. Bønnen faller død til jorda. Du har ingen opplevelse av at Gud hører – og hvorfor skulle han høre på en person som har så lite å si? Prøver du å meditere, ender du kanskje med å sovne. For du får jo ingenting.

Møter og gudstjenester gir ingenting lenger, annet enn skyldfølelse for å være så lite åndelig. Predikantene taler om livet utenfor ørkenen, og det angår deg ikke lenger. Lovsangene som var så herlige å gi seg til, handler jo bare om følelser, og de har du ikke. Du har ingen følelser for nattverden, og griper kanskje deg selv i å tenke at det egentlig er latterlig å tro at du skal ha noen nytte av denne brødbiten og vinskvetten. Nettopp kontrasten til det vi opplevde før, gjør det ekstra smertefullt og vanskelig å oppleve mangelen på følelser.

Jeg har opplevd flere slike ørkenperioder gjennom livet. De har gjort meg både fortvilet og frustrert. Jeg har følt meg som en dårlig kristen, en som har mistet «den første kjær lighet», eller som verken er kald eller varm, men lunken, som det står i Åpenbaringsboken. Jeg har vært redd for at jeg var kommet bort fra Gud. Og hatt skyldfølelse for mine manglende følelser.

For det er jo lett å tro at det er min skyld når de gode følelsene forsvinner. Og noen ganger kan det være tilfellet. Men svært ofte er dette noe Gud gjør med oss, et skritt på vandringen videre med ham. Dette er hva jeg har lært av åndelige veiledere, som Johannes av Korset. Han sier at Gud gjør med oss som en mor som avvenner barnet fra brystet, for at det kan lære å spise den maten det trenger for å bli et voksent menneske. Eller som en mor som løfter barnet fra fanget, for at det skal lære å gå og stå selv. Det er ikke grusomhet når Gud tar de gode følelsene fra oss. Han gjør det fordi det er nødvendig for å gjøre oss til modne kristne, som ikke bare drives med av følelsenes omskiftelser.

Det som skal fødes i denne ørkentiden, er en dypere lengsel etter Gud. For når vi vet hva det er vi har mistet, blir lengselen sterkere enn den udefinerte lengselen vi følte før. Men en dypere lengsel betyr ikke først og fremst at de lengselsfulle følelser blir sterkere. Det handler snarere om å få lengselen rettet i riktig retning. Ikke mot å få tilfredsstilt mine følelser, men mot Gud selv.

Dette tar tid å lære. For til å begynne med vil lengselen etter det vi opplevde før få oss til desperat å lete etter midler og metoder som kan gi oss følelsene tilbake. Vi kan søke nye forsamlinger, vi kan dra på konferanser eller retreater, vi kan prøve ulike metoder. Men hvis det er Gud som har ført oss ut i ørkenen, så vil ingenting av dette nytte.

Det vi skal lære i ørkenen, er nemlig å la sinnet stilne. Avhengigheten av følelsesmessig bekreftelse må dø, før Gud kan møte oss på et nytt plan, i en moden relasjon. Der vi har nok med ham, og ikke trenger søte følelser for å ha fellesskap med ham. Lengselen er selve drivkraften i denne prosessen.

I ørkenen er tørsten helt livsviktig. Det er den som driver oss til å lete etter kilder med vann. Uten tørsten, ville vi dø i ørkenen. Tørsten vi opplever etter Gud i den åndelige ørkenen, er også livsviktig. Det er den som får oss til å søke de kildene med levende vann som han har gitt oss, i ordet, bønnen og sakramentene.

Vannet i disse kildene er livgivende, nettopp fordi det ikke er avhengig av oss og våre følelser. Det er Gud som gir oss alt. Dette er hva vi skal lære i ørkenen: at vi er helt avhengig av disse kildene. Og at de ikke er avhengige av oss.

Dessverre er det mange som gir opp livet med Gud, eller som blir værende i ørkenen mye lenger enn nødvendig, fordi det er så altfor lite forkynnelse om ørkenen som en del av Guds vei med oss. Faktisk er dette den viktigste fasen i gudslivet. Det vi lærer, eller ikke lærer, i ørkenen, kommer til å avgjøre hvor langt vi kan komme videre i livet med Gud. Altfor mye forkynnelse og veiledning har handlet om hvordan vi kan få de gode følelsene tilbake. Følelser forveksles ofte med ”den første kjærlighet”. Men leser vi sendebrevet i Åpenbaringsboken hvor dette begrepet forekommer, så vil vi se at det handler om noe helt annet. Forsamlingen som anklages for å ha mistet sin første kjærlighet, er forsamlingen som har sitt på det tørre. De har arbeid og utholdenhet, de har visst å holde fast ved den rette lære. Det er ikke følelser de mangler. Men de er ikke lenger seg bevisst sin totale avhenighet av Gud og hans nåde. De er i ferd med å ha nok i seg selv. Det er å tape den første kjærlighet.

Om vi bruker ørkentiden til det den var ment som: En tid hvor vi lar sinnet bli stille og hvor vi lærer oss å leve av den manna som Gud har gitt oss, så vil dagen komme da ropet lyder: Kom ut.

Det er ikke meningen vi skal forbli i ørkenen. Vi skal bære frukt. Men som grenen først må bære blomster, og så må miste dem og stå naken igjen før frukten kan vokse fram, så må vi også gjennom blomstringstid og tørketid før vi kan bære frukt.

Det betyr ikke at Gud ikke bruker oss i sin tjeneste før vi har kommet ut av ørkenen. Men ørkenen gjør oss til modne kristne, og dermed kan vi også komme inn i en moden tjeneste, der vi kan bli til virkelig hjelp for andre. Nå kan våre nådegaver kommer til sin rett, fordi det ikke er de gode følelsene de gir oss som er viktige for oss, men at de kan være til nytte for vår neste og for Gud.

Men selv i et modent og fruktbart kristenliv, er lengselen nødvendig. I ørkenen ble den rettet mot Gud, i stedet for mot våre egne følelser. Og siden Gud er uendelig, vil det alltid være mer å lengte etter. Den som har smakt kilden med levende vann, vil alltid tørste etter mer. Og denne tørsten er viktig. Det er den som sørger for at vi fortsetter å søke kildene.

Det er den som bevarer oss i ydmykhet, fordi vi som Paulus vet at vi langt fra har grepet det. Det er lengselen som gjør av vi ikke stivner til, men fortsetter å være myke og formbare. Det er den som gjør at vi ikke sovner hen i tilfredshet.

Derfor er det et faresignal den dagen lengselen ikke lenger er der, den dagen vi ikke kjenner en tørst etter Gud. Og derfor vil Gud også vite å vekke lengselen til live igjen. Oftest gjør han det ved nok en gang å sende oss ut i ørkenen. Men noen mennesker sender han også inn i en dypere natt – den som Johannes av Korset kaller Sjelens mørke natt.

I ørkenen er problemet at Gud blir fjern, og at han ikke gir oss de gode følelsene vi hadde vennet oss til. I sjelens natt blir Gud fullstendig borte. Det er ikke mangelen på gode følelser som er problemet, men den dype fortvilelsen som kommer når alt som finnes av håp og mening i livet er blitt borte.

I sjelens natt blir det umulig å be, meningsløst å lese i Bibelen. Når Gud ikke lenger er der, har det ingen hensikt. Formaninger om disiplin, som i ørkenfasen er helt nødvendige, er fullstendig bortkastede for den som er i sjelens natt. En ting er at vi ikke makter å gjøre noe så meningsløst og tungt. Men vi får heller ingen hjelp fra Ånden til å gjøre det. I sjelens natt er nemlig Guds hensikt at alle våre anstrengelser, alle våre åndelige fortjenester, skal dø.

Når Gud forlater et menneske på denne måten, sier Johannes av Korset, er det fordi han vil komme til med sitt nærvær på et mye dypere plan enn det som ellers er mulig. Så lenge vi strever etter å komme nær Gud, får han ikke sjansen til å slippe til med sitt eget verk. Først når vi gir fullstendig opp, kan Gud slippe til.

I sjelens natt er det lengselen som er redningen. Den lengselen vi bærer med oss fra erfaringene vi har gjort med Gud i andre faser av livet, vil nå fortsette å rope fra sjelen vår, selv om vi selv ikke makter noen form for bønn. Lengselen gjør at vi ikke slutter å anklage Gud for at han har forlatt oss. Dypest sett er det et uttrykk for tro. Slik blir sinnet vårt vendt mot Gud, selv om vi har gitt opp å tro at han vil vende seg til oss.

Sjelens natt skal lede oss inn i hvilen. Hvilen der vårt strev opphører. Hvilen der Gud kommer til oss med et nærvær som er hinsides følelsenes bølger, upåvirket av livets omskiftelser. Det tar tid, derfor krever det tålmodighet. Tålmodighet, men samtidig utålmodig lengsel.

”La ingenting forstyrre deg. Den som har Gud, har alt.” Disse ordene av Teresa av Avila samler i et nøtteskall den hvilen vi ledes inn i. Men det betyr ikke at lengselen dør. Tvert om blir lengselen bare enda sterkere.

Slik sier jeg det i min bok ”Tørsten gir lys”: ”Lengselen går aldri over. Tørsten driver oss videre, sørger for at den hellige likegyldighet ikke blir til en selvtilfreds likegyldighet, sørger for at vi alltid søker nærmere Gud. Og siden han er uendelig, vil det alltid være mer å søke.

Dette er den dype sannheten i U2s strofe: “I still haven’t found what I am looking for.” Det er kristenlivets grunnleggende kår den beskriver. Jeg har fortsatt ikke funnet alt jeg leter etter. Det finner jeg først den dagen jeg kan drikke av Livets elv som renner fra tronen i den nye himmel på den nye jord. De dråpene jeg i dette livet får lov til å drikke, holder ved like i meg lengselen etter den fullstendige foreningen med Gud som er realiteten som rommes i begrepet evig liv.”

 

"Der skal det gis meg

alt det min sjel har villet lære av deg

du som for meg er livet

alt som du ga til din kjære

en dag skal du gi det til meg".

(Fra åndelig sang av Johannes av Korset)

 

Erling Rimehaug (f. 1947) er kommentarredaktør i avisen Vårt Land i Oslo. Han har skrevet flere bøger, blandt andet ”Tørsten gir lys” (Lunde 2007) og ”Når Gud blir borte” (Genesis 1999).

 

(levende Vand 3 2007)

 

Længsel

 

    Tørsten som tegn

Af Wilfrid Stinissen ocd

 

Eros og agape

Af Peter Halldorf

 

En pilgrims længsel

Af Elisabeth Lidell

 

Den gode tørst

Af Erling Rimehaug

 

I erindringernes greb

Af Samuel Rubenson

 

Fædrene læser Skriften

Længsel efter at betragte Gud

Den  hellige biskop Anselms ”Proslógion”

Levende Vand | Sophus Claussensvej 2, st. lejl. 3 | 2920 Charlottenlund | info@levendevand.dk